Jakten på helsefremmende faktorer i epidemiologisk forskning: Eksempler fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT)

Epidemiologisk forskning har tradisjonelt hatt fokus på å studere utbredelsen av sykdommer, risikofaktorer og årsaksfaktorer, og med forebygging som et hovedmål. Forskning på helsefremming har som hensikt å undersøke hvilke faktorer som er vesentlige for å styrke helsa til enkeltmennesker og befolkninger, og undersøke hvilke ressurser som kjennetegner mennesker og samfunn som utmerker seg med god helse. Kunnskapen fra forsking om helsefremmende faktorer skal brukes til å styrke folks helse og mestringsfølelse, enten de i utgangspunktet er friske eller syke. Det er derfor vesentlige forskjeller på både tenkning og empiri knyttet til helsefremming sammenlignet med forebygging. Helsefremming er i dag blitt en viktig innfallsvinkel til helseutfordringer verden over, og i helsefremmende arbeid er politiske beslutninger og policyarbeid en viktig del av prosessene. Men helsefremmende tenkning har enda ikke fått ordentlig fotfeste innen epidemiologien. Målet med denne artikkelen er å beskrive mulighetene for å finne ny kunnskap om helsefremmende faktorer i norske befolkningsdatabaser, med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) som et eksempel. I HUNT er det allerede samlet ei rekke helsefremmende faktorer, som fysisk aktivitet, kosthold, sans for humor, sosial kapital, livssyn og deltakelse i kulturaktiviteter, og flere studier er publisert. Opplevelse av sammenheng (sense of coherence) og engasjement er andre viktige helsefremmende faktorer. Sammenhengen mellom musikk og helse har vært kjent lenge, og ei rekke studier har vist både nevrologiske, hormonelle, immunologiske, psykiske og sosiale effekter av musikk. Også for flere av de andre helsefremmende faktorene er det beskrevet biologiske effekter, og to oppfølgingsstudier av sans for humor har vist tydelig effekt på dødelighet. Konklusjonen er at epidemiologiske studier kan være viktige kilder til kunnskap om helsefremmende faktorer, og slike studier kan dermed gi vesentlige bidrag til folkehelsearbeidet. Det aller beste vil være å satse på triangulering av kvalitative (intervju), deskriptive (kvantitativ kartlegging/tverrsnittsstudier) og eksperimentelle (kausale) metoder, alle med fokus på utvikling av kunnskap om en bestemt faktor basert på data fra en og samme populasjon.